Har du tenkt over hvorfor vi har flagget på halv stang?

Ukategorisert

I dag kjenner de fleste til skikken med flagget på halv stang som et symbol på noens bortgang, eller når et land er i sorg. Men hvorfor halv stang? Er dette egentlig riktig, og har du også noen gang lurt på hvorfor flagget er hevet til topps etter at gravferden er over?

Hvordan flagger vi på halv stang?

Når vi skal flagge på halv stang, skal flagget først fires helt til topps, pauses i et sekund, for så å fires ned til én tredjedel av stangen. Vi skal for øvrig følge reglene for flaggtider for når flagget kan tas opp og når det skal ned. Flaggingen på halv stang symboliserer noens død samme dag eller de påfølgende dagene etter dødsfallet. Når flagget skal ned fra flaggstangen, skal det alltid fires helt til topps før det tas ned. Dette fordi vi av tradisjon praktiserer at den avdøde skal hedres etter jordfestelsen og velsignelsen, og av kirken som et symbol på at sjelen har fart opp til himmelen.

Hvor kommer tradisjonen med halv stang fra?

Det er skrevet om en hendelse fra 1612, da den britiske kapteinen på skipet Heart’s Ease døde på vei til Canada fra England. Skipet kom seilende inn kysten med unionsflagget på halv stang. Denne hendelsen er historisk kjent som den første allment aksepterte bruken av flagget på halv stang. Ideen bak var å gjøre plass til dødens flagg, som er et usynlig flagg. Det er derfor man tar flagget én flagglengde ned, altså ikke fysisk på halve stangen. Dødens flagg er et symbol på at døden er tilstede, og når sjelen har fart videre, kan flagget igjen heves til topps. Trolig har begrepet opphav fra britiske flaggtradisjoner der det heter «half mast» eller «half pole», avhengig om du er i båt eller på land.

Andre tradisjoner ved dødsfall

I tillegg til tradisjonene med flagging på halv stang, finnes det også andre merkbare tradisjoner ved dødsfall.

Likstrå er en tidligere tradisjon der den avdøde lå hjemme hos seg selv på en seng laget av strå. Dette var for at familien skulle kunne komme og ta farvel med den avdøde en siste gang. Seremonien ble avsluttet med at liket skulle bæres ut med sang fra salmeboken. I dag er nok dette mest kjent som likvake eller likskue, og gjøres med eller uten kiste.

Vi anbefaler alltid kiste, da kroppen best bevares med lokket på kisten. Dessverre er det ikke alltid at boligen er tilpasset slik at man kan få båret kisten inn. Dette kan gravferdskonsulenten hjelpe deg med å vurdere på forhånd. Ved å ha den avdøde hjemme hos seg, har man god tid til å ta avskjed og få være alene med den avdøde. Før det tas en avgjørelse om å holde likvake eller likskue hjemme, bør dette tas opp med begravelsesbyrået. Jølstad begravelsesbyrå utfører grundig stell og vask av avdøde som standard for alle.

En annen svært fin tradisjon vi opplever, særlig ute på landet, er når venner og familie strør granbar langs ruten den avdøde tar fram til seremonistedet for å lede sjelen frem til kirken. Hvis den avdøde er en ung person, skal grantoppene brekkes for å symbolisere et brutt liv. Dette er en skikk som også kan brukes som vakker pynt i seremonirommet.