Når ensomheten følger en til livets slutt

Når ensomheten følger en til livets slutt

4. september 2025

Vi mennesker snakker ofte om livets begynnelse – om barn, foreldre og tilhørighet. Men det er lett å glemme at ikke alle forlater livet omgitt av sine nærmeste. For mange, spesielt eldre, og særlig de uten egne barn eller nære slektninger, kan slutten av livet være preget av ensomhet. Og for noen blir også døden stille, med en begravelse uten gjester og et farvel fra dem som kjente dem godt.

En «usynlig» realitet

Det finnes mange flere blant oss enn vi liker å tro som lever sine siste år i ensomhet. Kanskje hadde de søsken som gikk bort før dem. Kanskje var de barnløse, eller mistet kontakten med familien. Kanskje har venner og nære relasjoner gått bort i årene før, slik at det til slutt ikke var noen igjen til å følge dem til graven.

Men årsakene til en ensom død er sammensatte. Noen ganger handler det ikke om fravær av pårørende, men om relasjoner som har vært vanskelige. Fortvilte slektninger kan ha forsøkt å få kontakt, men blitt avvist eller skøvet bort. Andre ganger er ensomheten selvvalgt – et valg om å leve tilbaketrukket, uten nære bånd. Uansett årsak, er det en realitet at økt levealder og institusjonalisering har gjort at flere enn før lever – og dør – alene.

 

Hva skjer når ingen er igjen?

I Norge er det kommunens ansvar å sørge for en verdig begravelse når det ikke finnes pårørende som kan eller vil ta ansvar. Men hvordan markerer vi et liv når det ikke finnes noen som minnes det?

Selv om det kanskje ikke er mange til stede i et fysisk rom, finnes det fortsatt en mulighet til å hedre. Noen steder har det blitt mer vanlig at ansatte ved sykehjem eller frivillige stiller opp. At en prest eller seremonileder forsøker å finne tråder fra det livet som har vært – et yrke, en hobby, en vane – for å gjøre avskjeden mer personlig og verdig.

 

En samfunnsutfordring og et etisk ansvar

Det å dø alene er både et sosialt problem og et etisk spørsmål. Hva sier det om oss som samfunn, at noen forlater livet uten et eneste vitne til det som har vært? Det er en påminnelse om hvor viktig sosialt fellesskap er – ikke bare mens vi lever, men også når livet tar slutt.
Burde vi gjøre mer for å forebygge ensomhet i eldre år? Burde vi ha systemer som sikrer at ingen begravelser er helt anonyme? Og hva kan vi gjøre som medmennesker for å se dem som ellers kunne blitt oversett?

 

Et stille farvel, men ikke glemt

Hos Jølstad er vi opptatt av likeverd og likebehandling av alle, uansett livshistorie. Vi mener at alle fortjener en verdig avskjed – så lenge den skjer i respekt for avdødes religion og livssyn. Kanskje er det ikke antall blomster eller gjester som avgjør verdigheten i en begravelse, men vår evne til å erkjenne at alle liv har verdi. At vi som samfunn må finne måter å minnes – selv dem vi aldri har møtt.

Les også gjerne om hvordan vi kan snakke om døden

Relaterte artikler