Sommervikaren som ble direktør

Øvrig

Som 16-åring fikk Jan Willy Løken sommerjobb i Jølstad begravelsesbyrå. Der har 53-åringen vært siden den gang.

Stilling: Administrerende direktør i Jølstad begravelsesbyrå siden 2012.
Alder: 53
Bosted: Oppegård
Familie: Kone og fire voksne barn.
Fritid: Ute i friluft eller se en god film. Liker å være med familien på hytta og stå på ski.
Karriereglimt: Gravferdskonsulent og økonomiansvarlig i Jølstad. Styreleder i Virke Gravferd.
Utdanning: Siviløkonom fra NHH.

Har jobbet i Jølstad begravelsesbyrå siden han var 16-år gammel. Fikk jobb som ferievikar der gjennom en god venn i Jølstad-familien. Som nyutdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen, startet han i regnskapsavdelingen, og hadde også samtaler med etterlatte.

– Det startet litt tilfeldig. I 1988 var det vanskelig å få jobb som fersk økonom. I og med at jeg hadde jobbet i byrået som ferievikar og hadde vært i kontakt med etterlatte tidligere, var ikke overgangen så veldig stor. Jølstad vokste og hadde behov for mer administrativ arbeidskraft. Dermed åpnet muligheten seg.

Hva er grunnen til at du har vært i samme selskap hele livet?

–  Det er et veldig meningsfullt arbeid vi driver med overfor de etterlatte. Vi har stor betydning i livene til de menneskene vi møter. De har opplevd noe av det mest dramatiske et menneske kan oppleve, nemlig å miste noen som står en nær. Og, selv om man har gjort seg opp noen tanker om hvordan det kan være, er livet nesten uten unntak veldig kaotisk og uoversiktlig. Viktige beslutninger skal tas fort, og da kan vi tilby veiledning. Den hjelpen er uvurderlig. Vi er også en fremoverlent og lærende bedrift. Byrået startet på Grefsen med ett lokale og nå har vi rundt 40 kontorer over hele landet. Jølstad-familien er fortsatt største aksjonær, men det er ikke lenger en ren familie-bedrift.

Hvordan var møtet med denne bransjen for deg som 16-åring?

– Det ble en god opplevelse. Det er lett å tenke at det er rart å jobbe i begravelsesbyrå fordi man må se og ta på døde. Det må vi. Noen må gjøre den jobben. Det må gjøres med en stor grad av respekt overfor den døde og de etterlatte.  Noe av det som er viktig for oss, er ivaretakelse. Det gjennomsyrer hele bedriften og kulturen vår. Vi er flinke til å snakke sammen og ta vare på nye medarbeidere. Jeg fikk opplæring ved å jobbe sammen med erfarne gravferdskonsulenter. I dag har vi i tillegg Jølstadskolen som nye ansatte går gjennom.

Hvordan er det med rekruttering i denne bransjen?

– Mange søker stillingene vi utlyser. Det slår meg at de alle fleste søkerne har et veldig bevisst forhold til at de ønsker å jobbe i denne bransjen. De har en antagelse om at jobben er veldig meningsfull. Det er ingen formelle krav for å jobbe i et begravelsesbyrå, og det medfører at vi har mange ulike bakgrunner. De som jobber hos oss kan ha helsefaglig bakgrunn, være pedagoger, sosionomer eller prester. Vi har også folk fra politiet som søker jobb. Gjennomgangstonen er at man er interessert i folk. En porsjon empati må man nok ha. Man må ha evnen til å skille mellom seg selv og kunden. Min rolle som gravferdskonsulent er å hjelpe den etterlatte og ikke snakke om eventuell egen sorg.. Siden vi jobber så pass tett på døden og er i kontakt med de eksistensielle spørsmålene, så tror jeg det er greit å ha et avklart livssyn. Om man er kristen eller ateist, spiller mindre rolle. Vi kommer tett innpå mennesker i sorg, og har uansett behov for å være ryddig og robust for å ha et slitesterkt arbeidsforhold

Hvordan slags forespørsler får dere?   

– Folk er ofte opptatt av det som er trygt og kjent, samtidig som det blir større variasjoner nå enn tidligere. Da jeg begynte, var det normalt å få spørsmål om hva som var vanlig i en begravelse. Nå er det færre og færre som stiller det spørsmålet. Vi har fått forespørsler om full scenerigg med gospelkor som en del av seremonien, og om motorsykkelen til den avdøde kan stå ved siden av kisten. Noen ønsker ikke at seremonien skal være en i kirke, men ute i en hage. Man ser tilfeller der en mor eller bestemor går bort og det bestilles en hvit kiste som barn eller barnebarn kan male på, skrive helsinger eller dekorere. Vi har hatt begravelser der venner av avdøde har tagget kisten.

Fra gammelt av har kirken hatt en veldig tydelig posisjon ved de store seremoniene i livet. Human-Etisk forbund representerer en motvekt til dette. I tillegg har vi de livssynsåpne seremoniene som gir enda større rom for individuelle ønsker. Det er et godt alternativ til de som i utgangspunktet ønsker «en kirkelig begravelse», men med mer personlig innhold og uten så mye fokus på Gud og Jesus.

Hvilken omstilling er bransjen inne i nå?

– Kontakten mellom oss og kundene våre opprettes nå oftere gjennom internett. I det digitale skiftet er nettsiden vår veldig viktig for oss. Man må kjenne at man blir ivaretatt også der og får svar på det man lurer på. Man gjør seg kjent med mulighetene, og mange av valgene kan tas allerede der. Hele innholdet i en gravferd kan man bestemme seg for på nettsiden – fra hvilken kiste man vil ha, hvordan dødsannonsen skal se ut, hvilke blomster og sanger man skal ha, og hvilken seremoniform man ønsker. Om kort tid, kan man også sende direkte fra seremonier. Det er det flere og flere som etterspør. Dette prøvde vi oss så vidt på, men vi har behov for å få på plass tydeligere rammer for tjenesten, særlig knyttet til personvern. I dag er det ikke sjeldent at folk sitter med smarttelefonen sin eller nettbrett og overfører seremonien til etterlatte som ikke fysisk kunne delta i seremonien. Som gravferdskonsulenter hjelper vi mennesker i starten av en dramatisk endring i livene deres. Selv om endringene og omstillingene i bransjen er helt annerledes og mye mindre dramatiske, kan vi nok ta med oss noe av all den erfaringen vi har ovenfor kundene våre, og bruke den i vårt eget endringsarbeid internt i bedriften og bransjen.

Forsvinner ikke da det mellommenneskelige møtet?

– Jeg tror ikke det mellommenneskelige vil forsvinne. Ivaretakelsen av alle de etterlatte gjøres best gjennom den personlige kontakten. Vi har lagt opp hjemmesiden slik at du som etterlatt kan gjøre deg kjent med de valgene man har og må ta. Halvparten av kundene våre ordner med en begravelse for første gang. Den læringskurven er ganske bratt og må skje fort. Veldig mange ønsker å bruke hjemmesidene til å orientere seg og samle informasjon, men enn så lenge er det veldig få som ønsker å gjøre hele bestillingen på nett. Vanligvis har man en samtale med en gravferdskonsulent også, men nå kan man altså stille mer forberedt. Vi er vant til å ha teknologi over alt, og vi bruker den når vi har behov for den også langt vi ser teknologien evner å hjelpe oss. Teknologien i seg selv er ikke viktig, men det er hva den kan hjelpe oss med som er viktig. Midt i de store endringene vi opplever nå, representerer vi på sett og vis møtet med de store spørsmålene i livet. Da kan det fort oppstå en motreaksjon til det raske og upersonlige. Mange etterlatte har behov for å stoppe opp litt, bli sett, bli ivaretatt som menneske, og derfor blir den menneskelige kontakten fortsatt viktig, tror jeg.

Hvordan gikk du fra sommervikar til direktør i Jølstad?

– Etter å ha vært sommervikar i studietiden, startet jeg i den administrative og økonomiske delen av bedriften. Da var jeg også gravferdskonsulent. Etterhvert ble jeg økonomi- og IT-ansvarlig. I mange år var jeg stedfortreder for min forgjenger Morten H. Samuelsen, og jeg hadde gjort meg opp en mening om at direktørstolen ikke var veldig attraktiv. Jeg trivdes veldig godt som nummer to. I 2011 ble Samuelsen brått langvarig syk, og som hans stedfortreder overtok jeg lederrollen. Da fant jeg fort ut at jeg trivdes veldig godt med jobben og ansvaret. Jeg erfarte at mine holdninger og tanker om det vi driver med, ble hørt. Jeg fikk større innflytelse over det vi driver med, hvordan byrået utformes og de veivalgene vi må ta. Utfordringen som ligger i å ta en tradisjonsrik og suksessfull bedrift inn i fremtiden, er veldig interessant. Jobben ble min etter en grundig søknadsprosess og vurdering fra styret. Siden jeg hadde jobbet det meste av min yrkeskarriere i en annen rolle i bedriften bedriften, måtte jeg bruke litt tid på å bli komfortabel med å kalle meg selv direktør.

Hvordan er lederstilen din?

– Min spillestil som leder er å gi frihet under ansvar, og å involvere de rundt meg. Jeg er en leder av et team. Samtidig har vi tydelig definerte verdier, og vi vet hvilke personlighetstrekk som skal kjennetegne oss. Jeg vil at både medarbeidere og kunder skal kjenne seg ivaretatt, og  at medarbeiderne skal bruke kreativiteten og varmen sin i møte med kundene våre. Ansatte må forplikte seg på å være i spenningen mellom det tradisjonsrike og det fremtidsrettede, innenfor de rammene vi har. En av de tingene jeg gjerne skulle gjort mer av, er å reise rundt til de ulike kontorene for å dele erfaringer med dem.

Hva er god ledelse for deg?

– Ledelse handler om sørge for at flere sammen løser en oppgave som er for stor til å løse alene. Da kreves først og fremst god kommunikasjon. Endringstakten som vi allerede i dag opplever som ganske stor, kommer ikke til å bli mindre. Det gjelder også for vår bransje. Tiden mellom strategiske valg og konsekvensene av dem, blir kortere, og det må gjennomsyre hele organisasjonen. De prosessene som tidligere kunne ta lang tid, der alle skulle snakke sammen mange ganger før man til slutt ble enige, er i ferd med å endre seg. Det høres kanskje litt rart ut i vår bransje, men vi kommer i større grad til å prøve ut nye ting. Det kan handle om alt fra nye nett-tjenester, til nye måter å pynte i en begravelse. Nye og yngre medarbeidere utfordrer etablert tankegang med nye, kreative innspill og ideer. Det gjør at vi blir enda bedre, og yter litt utover det som er forventet.

Hvilke utfordringer møter du på jobben?

– Endringer, for eksempel i form av større variasjoner i kundenes valg, utfordrer både bedriften og samarbeidspartnerne våre. I møte med Kirken eller Human-Etisk forbund kan det eksempelvis oppstå utfordringer knyttet til valg av musikk. Det er ikke alle sanger som passer seg i en kirke eller i en humanetisk begravelse, og dette utfordrer tros- og livssynssamfunnenes eierskap til seremonien. En annen ledelsesutfordring, er faren for stagnasjon i bedriften og bransjen. Vi trenger å ha en endringsholdning som gjør at vi hele tiden utfordrer det etablerte. Vi i Jølstad er til de grader en del av det etablerte, og det betyr at vi må våge å utfordre oss selv. Samfunnsoppdraget vårt er å ivareta de etterlatte og imøtekomme behovene deres til en hver tid. Disse behovene er annerledes i dag enn de var for 30 år siden. Økt konfliktnivå blant etterlatte er enda en utfordring som vi må utruste våre medarbeidere til å håndtere.

Blir man immun mot sorg i denne bransjen?

– Hvis jeg blir immun mot sorg har jeg ikke lenger noe i denne bransjen å gjøre. Som voksen har jeg ikke selv opplevd noe dødsfall i nær familie, men flere av mine kollegaer forteller at det å oppleve sorg i tilknytning til dødsfall i egen, nær familie, er noe helt annet enn sorgen man møter som gravferdskonsulent.

Hvordan påvirkes du av jobben?

– Jeg tenker nok mer på døden enn folk flest. Men, om det påvirker valgene mine om å ikke være så travel, er jeg mer usikker på. Som begravelsesbyrå må vi alltid være tilgjengelige, og derfor er noen av oss alltid på vakt. Selv om jeg ikke deltar i den døgnkontinuerlige vaktberedskapen, innebærer det at man som leder sjelden har mentalt helt fri.

Kobler du noen ganger av?

– Ja, det gjør jeg, gjerne med en god spenningsbok eller en passe vanskelig sudoku. Jeg prøver å være hjemme når jeg er hjemme, også når utfordringer fra jobben surrer i bakhodet. Så langt jeg evner, prøver jeg å være til stede der jeg er. Jeg beundrer mennesker som får til det.

Har det vært noen vendepunkter?

– Det har ikke vært så mange konkrete vendepunkter, men muligheten til å bli direktør, var et stort vendepunkt. Vendepunktet bestod i å oppdage og erkjenne at det var en rolle jeg var kompetent til å ha.

Hva er det beste rådet du har fått?

– Jeg er ganske analyserende av meg, og kan bli ordrik og omstendelig. Så et av de beste rådene jeg har fått, var fra daværende styreformann i selskapet vårt. Han kom med de fire enkle bokstavene «KISS» – «Keep it simple, stupid». Det å gjøre kompliserte sammenhenger enkle, er en kunst. Jeg prøver å følge det rådet, ved å gjøre ting enkelt, forståelig og kommuniserbart, men jeg lykkes nok ikke alltid.. Den lederutviklingen vi står midt oppi i hos oss nå, handler blant annet om dette.

Hvordan håndterer du konflikt på arbeidsplassen?

– Ved å snakke med, og ikke om hverandre, i en form preget av omsorgsfull tydelighet. Vi har hatt noen runder på arbeidsplassen der vi har hatt behov for å definere spilleregler, hvordan vi snakker sammen og hvordan vi håndterer hverandre. Selv søker jeg å håndtere konflikter med å ha fokus på sak og målsettinger, ivaretakelse av berørte parter, og ta fornuftige beslutninger.  Det kan være krevende.