En sorg uten en tydelig plass
Vennskap er en av de relasjonene vi har i livet som er selvvalgte. Der familie er noe vi er født inn i, er venner noen vi har valgt å ha rundt oss, ofte gjennom mange år, mange faser av livet og mange versjoner av oss selv. En god venn kan vite ting om deg som ingen andre vet. De har kanskje sett deg gjennom oppvekst, studietid, jobbskifter og forhold som kom og gikk. Likevel er det sjeldent man ser at venner sitter fremst i kirken, holder minnetaler, eller bli tatt hensyn til når begravelsen planlegges.
Dette er sorg som ikke blir anerkjent av samfunnet rundt oss på samme måte som annen sorg. Det betyr ikke at sorgen er mindre. Det betyr bare at den ofte blir usynlig, også for en selv. Mange som mister en venn kjenner på en dyp sorg, men tenker samtidig: «Jeg har vel egentlig ikke rett til å ta så mye plass med dette. Jeg er jo ikke familie.»
Hvorfor kan man som venn oppleve sorgen som vanskelig?
Det er flere grunner til at sorgen etter en venn kan oppleves spesielt utfordrende. Som venn og ikke familie får man sjelden beskjed først når noen går bort, og man er ikke alltid en del av de praktiske avgjørelsene rundt seremonien. Andre spør kanskje om hvordan det går til avdødes familie, men kan fort glemme at man som venn også trenger støtte. Og mister man en venn som man delte mye av hverdagen sin med, kan tomrommet etter samtalene, turene og de faste møtepunktene man hadde bli ekstra tydelig.
Ofte vet man ikke helt hvor man passer inn, spesielt om man ikke har noen å dele sorgen med, som andre venner av avdøde, og man derfor bærer den alene.
Når det skjer brått, og når det skjer gradvis
Måten en venn dør på kan også påvirke hvordan sorgen vår oppleves.
Ved brå og uventet død
Som ulykker, akutt sykdom eller selvmord, kommer sorgen uten forvarsel. Det er ingen tid til å forberede seg, ta et siste farvel eller si det man skulle ha sagt. Mange kjenner på sjokk og uvirkelighetsfølelse i lang tid etterpå, og tanker som «hvorfor fikk jeg ikke sagt ha det» eller «skulle jeg ha merket noe» er vanlige. Fordi man som venn sjelden er tett på i timene og dagene rett etter et dødsfall, kan man også oppleve at man får informasjonen sent, eller i biter gjennom sosiale medier, felles bekjente eller rykter, før man får bekreftet det som har skjedd. Det kan gjøre sorgen ekstra vanskelig å forholde seg til.
Ved dødsfall etter lengre tids sykdom
Når man er forberedt på dødsfallet, kan sorgen ofte se annerledes ut. Her har man gjerne hatt mulighet til å besøke, ta farvel og forberede seg mentalt på det som skal skje. Samtidig kommer denne sorgen ofte i flere lag, der man sørger både over sykdomstiden man har vært vitne til, og over selve tapet når det til slutt skjer. Noen kjenner på lettelse på vegne av vennen når lidelsen er over, og deretter dårlig samvittighet for å tenke sånn. Dette er en helt normal reaksjon.
Som venn kan man også oppleve at man i sykdomsperioden har stått litt på sidelinjen, kanskje fordi familien naturlig blir prioritert i besøk og informasjon, eller fordi man selv er usikker på hvor mye plass man skal ta. Det kan gjøre at man etter dødsfallet sitter igjen med en følelse av å ikke ha fått ta ordentlig farvel.
Å finne sin egen måte å sørge på
Det finnes ingen fasit på hvordan man skal sørge over en venn, akkurat som det ikke finnes en fasit for annen sorg. Noen kjenner sorgen sterkest i hverdagen, når man skulle ha ringt, sendt en melding eller møttes til kaffe. Andre kjenner den tydeligst i store øyeblikk, som bursdager eller høytider man pleide å feire sammen.
Det viktigste er kanskje å gi seg selv lov til å ta sorgen på alvor, selv om den ikke alltid blir sett av andre. Et vennskap som har betydd noe, fortjener å bli sørget over, og minnet om det fortjener en plass, uansett hvilken rolle man formelt hadde i den avdødes liv.
