Pappa døde stille etter noen måneders sykeleie. Nå fikk jeg føle hvordan det er å være nærmeste etterlatte.
Spørsmålet kom om vi ville se ham i kisten. I snart 30 år har jeg, gravferdskonsulenten, stilt etterlatte det samme spørsmålet.
Hvordan ville det bli å se min gode, snille pappa død? Han som bar meg på hendene og alltid var der for meg.
På vei til kapellet lurte jeg på hva vi ville møte der inne. Jeg har vært sammen med mange etterlatte på syning, og visste det godt rent profesjonelt. Men denne gangen var det pappaen min det gjaldt.
Han lå der så stille, i skjorten som var ny til 90-årsdagen. Gjenkjennelig og samtidig helt ukjent. Øynene forble lukket, og munnen åpnet seg ikke til smil. Hjerteskjærende trist, og nesten ikke til å fatte. Min pappa var helt endelig og ugjenkallelig død. Full av vemod strøk jeg hånden over håret hans en siste gang.
Vi la kort og bilder av barnebarna på teppet. Kistelokket ble pyntet med tulipanblader. Så bar vi kisten med pappa ut til begravelsesbilen, og reiste fra sykehjemmet for ikke å komme tilbake.
Var det tøft? Var det bra å gjøre? Ja, det var både tøft og bra. Dette har jeg hørt fra mange etterlatte. Nå har jeg erfart det selv. For de aller fleste av oss er det vondt, men også godt og riktig å se den døde.
