Det naturlige og unaturlige har to helt forskjellige nedbrytningsprosesser
Kroppens egne vev, organer og væsker brytes ned gjennom dekomponering, en biologisk prosess drevet av bakterier og enzymer. Denne prosessen påvirker derimot ikke det «unaturlige» vi har i kroppen på samme måte.
Eksempler på det mange av oss har i kroppen:
- Tannfyllinger og kroner laget av metaller eller keramikk
- Hofte- og kneproteser i titan, stål eller plast
- Pacemakere og andre elektroniske implantater
- Plast, silikon eller annen kunstig vev
- Rester av medisiner, rusmidler eller miljøgifter
Mens kjøtt, blod og organer brytes ned, forblir disse materialene ofte intakte i mange år etter døden, der noen aldri forsvinner.
Hva skjer med implantater og proteser?
Metalliske og plastbaserte implantater tåler nedbrytning svært godt. Etter at kroppen har gått i oppløsning, blir ofte slike deler liggende igjen i jorden, mer eller mindre uendret. Ved kremasjon må man fjerne enkelte implantater først, som for eksempel pacemakere, da disse kan eksplodere i varmen. Proteser i titan eller rustfritt stål smelter ikke under forbrenning, men blir liggende igjen som metallrester i asken. Disse kan samles opp og resirkuleres etter kremasjonen.
Hva skjer med medisiner og kjemikalier vi har i kroppen?
Kjemiske stoffer som legemidler eller miljøgifter i kroppen vil gradvis brytes ned eller sive ut i jorden etter hvert som kroppen brytes ned. Noen stoffer kan bli værende i skjelett og hår i mange år, men de fleste vil til slutt oppløses og blandes i jord og grunnvann.
Et varig fotavtrykk
Selv mange år etter at kroppen vår er borte, kan restene av oss leve videre i form av metaller og plast. På mange kirkegårder finner man faktisk ting som dette når gamle graver åpnes og skal gjenbrukes av noen andre, men disse røres ikke av kirkegårdene, og blir derfor liggende i jorden.
