Hvit kiste er særegent for Norge og Danmark
Historisk sett har Norge vært en fattig bondenasjon sammenlignet med andre europeiske land. Likkistene slik vi kjenner dem i dag, ble ikke vanlige før på slutten av den industrielle revolusjon, på tiden da unionen med Danmark og Norge ble oppløst. Kistene ble på denne tiden malt med det billigste man hadde, nemlig kalk som er hvitt. Den hvite kisten har derfor blitt en tradisjon i Norge og Danmark, og de fleste ønsker og foretrekker fortsatt den hvite kisten til begravelser i dag. Dette er særegent for Norge og Danmark, da det ellers i verden i størst grad brukes sorte eller trebrune kister. I dag leveres kister i akkurat hvilken farge og utrykk man ønsker, så lenge beskrivelsen etter gravplassloven følges.
Det er også forskjell på det som kalles «coffin» og «casket». Coffin har den distinkte forskjellen fra casket at kisten vinkles rundt kroppens fasong. Casket er den kisten vi best kjenner til her hjemme, nemlig den rektangulære, som også kan ha et todelt lokk. Det som er spesielt for Norge, er at vi bruker ben, kalt løvepoter, på kistene våre.
Svøpet og likskjorta symboliserer renhet
Noe som kanskje også er interessant, er hva slags tekstiler som brukes oppi selve kistene. Svøpet til den avdøde er nemlig alltid hvitt. Forklaringen som er gitt for dette, er at svøpet skal symbolisere renhet, i likhet med klær brukt i dåp, konfirmasjon og bryllup. Likskjorta kan derfor sies å være en dåpskjole for de døde. I bibelen er Gud og de som kommer til himmelen også beskrevet og portrettert i hvite klær.
Dåp- og gravferdsseremonier har dessuten mye av det samme innholdet. Vi blir båret ut og inn av kirken, og vi får tre øser vann når vi døpes, og tre spader jord når vi begraves. De samme lovordene blir også brukt. Ideen er at det liv som er gitt oss i dåpen, lever videre etter døden.
Ansiktsduken har en uviss opprinnelse
En ansiktsduk følger også med i kistene våre. Det er ingen som har en god forklaring på hvor dette plagget opprinnelig kommer fra, men det har blitt brukt like lenge som kistene, og har derfor trolig en religiøs bakgrunn. En teori er at det representerer kluten som ble gitt av Veronika til Jesus da han bar korset på vei til Golgata for å korsfestes, og er derfor trolig et symbol på at strevet snart er over. En annen teori er at den skal være med å dekke til hele kroppen, og har derfor til hensikt å beskytte ansiktet. En tredje forklaring er at ansiktsduken ble brukt som en bekreftelse på at vedkommende faktisk var død, ved å se etter om den avdøde pustet i plagget.
Det vi uansett med sikkerhet kan si, er at dette plagget er å regne som en tradisjon, men som det er helt valgfritt om man vil bruke. Vår erfaring er at denne tildekningen med plagget har en bekreftende og følelsessterk effekt på de nærmeste som en siste avskjed.
