Seremonier og rommet vi samles i

Øvrig

– Alle som har elsket må få ta avskjed

Kari Veiteberg, biskop i Oslo, har forrettet i mange begravelser. Veiteberg mener det er viktig at de pårørende får mulighet til å delta, og at hennes viktigste oppgave er å skape trygghet og lede de etterlatte gjennom seremonien.

Vi møter Kari Veiteberg, biskop i Oslo, på hennes kontor i Gamle Oslo. Omgitt av nymalte, oransje vegger setter vi oss ned for å snakke om viktigheten av seremonier og rommet vi samles i.

– Min viktigste oppgave er å skape trygghet og lede de etterlatte gjennom seremonien. Vi prester blir vist stor tillit hos de vi møter og får et innblikk i deres liv gjennom historiene de forteller om den avdøde og alle relasjonene rundt vedkommende.

Hun påpeker at det er viktig at alle som vil, kan komme til ordet i en begravelse og minnesamværet etterpå, enten gjennom at de nærmeste sier noe selv eller at presten framsier ord og hilsener. Prestene har også som oppgave å koordinere ulike familiedynamikker. I tilfeller med konflikt i en familie vil det være behov for å tenke kreativt.

– Jeg mener det er viktig at alle som har elsket må få mulighet til å ta avskjed, sier Veiteberg.

Seremonien fylles med det de pårørende tenker blir best

Veiteberg sier det er fint å kunne gi råd og tips til de pårørende under planleggingen av seremonien, som hvordan levende musikk er vakkert i en begravelse og at man gjerne må synge med. Hun trekker frem at det å gå gjennom detaljene sammen er en god måte å bearbeide sorg på.

– Ritualer kan være til uvurderlig hjelp. Begravelser rommer perspektivet før og etter, fra levende til død. Det er viktig å markere denne overgangen på en verdig måte. Jeg vil si at det er noe av det viktigste jeg i en kirke bistår med og vil bidra til.

Veiteberg forteller at de fleste tros- og livssynssamfunn har til felles at de har rituelle markeringer ved overganger i menneskers liv.

– Død kan skje brått eller gradvis, og samme hvor godt man er forberedt, kan det gjøre usigelig vondt. Ritualer som en begravelse, hjelper oss til å fatte og på sett og vis godta å måtte leve videre med at den som er død, er død. Jeg tror det er nødvendig for at vi skal kunne leve videre, at vi vet at vi om litt vil få en grav å gå til, sier Veiteberg.

Viktig at også barn blir inkludert i begravelsen

Veiteberg forteller at pårørende hun har møtt i forbindelse med begravelser, sier at de synes det er godt at det finnes mennesker som kan hjelpe dem med ritualene, og holde fast i og lede seremonien.

– Mange finner støtte i ritualet, at det finnes en ramme, ord og åpninger for mye av det vi kjenner vi ikke har ord for. Vi samles for å gi fra oss den døde, vi overgir dem til noe som er større enn oss, sier Veiteberg.

Bønn, sang, ordene som sies og rommet er med på å gi begravelser et høytidelig preg. Lyset som slipper inn, alt øyet ser, det vi hører og blomstene – forbindes med verdighet og noe utover det hverdagslige.

– Begravelse er et nødvendig rituale, for det at vi skal dø er ufravikelig.

Veiteberg poengterer at tradisjoner for begravelser har forandret seg med tiden.

– Da jeg var liten skulle barn skjermes fra begravelsen. Nå har vi kommet lenger og innsett at det er viktig at de også blir inkludert. Barn forstår når voksne har det vondt, og det kan være fint å la barnet legge for eksempel en tegning, en leke eller en av bamsene sine i kisten til bestefar. Jeg har fått høre fra pårørende at dette betyr noe og det er viktig, sier hun og smiler.

Vær åpen og spør hvis det er noe du lurer på

Veiteberg forteller at selve gravferdsprosessen begynner med en lang samtale med de pårørende. Der spør presten om avdøde, lokker frem historier og de går gjennom minner sammen. Veiteberg sier at hun oppfatter at folk setter pris på dette. De følger så ritualboken for oppsettet for seremonien.

– Det er en ramme som mange vil kjenne seg igjen i, og pårørende gir uttrykk for at de er glade for at rammen er der.

Hun synes også det er viktig å påpeke at alle sørger forskjellig, og at det er lov å være lei seg og ikke tenke at en «må ta seg sammen».

– Du trenger ikke klare alt selv. Vær åpen og ikke tenk at du ikke skal være til bry.

Det finnes fleksible muligheter for å gjøre begravelsen slik du ønsker. Veiteberg trekker frem muligheten for å ha åpen kiste eller båreandakt før selve seremonien. Som tidligere prest i Kirkens Bymisjon er Veiteberg også opptatt av at alle får en verdig avskjed.

– Alle fortjener et vakkert rom. Det skal ikke bli gjort forskjell på folk.

Biskop Kari Veiteberg
Kari Veiteberg. Foto: Thomas Andersen – www.vikenfotovideo.no

Slik får begravelsen et høytidelig preg

Det er flere elementer som spiller inn for å gi seremonien et høytidelig og verdig preg – rommet vi samles i, levende lys, blomster, det vi ser og det vi hører.

Begravelser hører med til livets gang. Vi fødes og vi skal alle dø. De fleste kulturer har velprøvde og slitesterke ritualer for å markere livets overganger. Begravelser gir anledning til å minnes livet som har gått bort og til å ta farvel. Målet er å hedre den døde på best måte, samt gjøre stunden fin for de etterlatte.

En sentral del av planleggingen av begravelser er hvordan de pårørende kan få være med og gjøre avskjeden til sin. Elementene i seremonirommet skal reflektere avdøde og de etterlatte, og blomstene, musikken og tekstene som leses er med på å gi begravelsen et verdig og høytidelig preg.

I samråd med gravferdskonsulenten eller presten velger de etterlatte ordene som skal sies, hvem som skal lese og hvem som skal bære kisten. Det er viktig at alle som vil, kan komme til ordet i en begravelse og minnesamværet etterpå, enten gjennom at de nærmeste sier noe selv eller at presten/gravferdstaleren framsier ord og hilsener.

Det å planlegge seremonien og gå gjennom detaljene sammen er en god måte å bearbeide sorg på. Det å samles ansikt til ansikt i et fellesskap og dele minner sammen er også sjelden feil. Begravelsen er først og fremst til for at de etterlatte skal få si farvel, så vi oppfordrer pårørende til å spørre hvis det er noe du lurer på.