– Jeg mener at blomster som kommer til begravelser er blomster som kommer for sent, sier Fabian Stang og smiler lurt.
Han ser seg nødt til å utdype blomsterutsagnet.
– Vi er gode på å anerkjenne hverandre når døden kommer, men ikke like flinke til å gjøre dette mens vi er i live. For meg er det riktigere å gi honnør og blomster mens vi lever. Døden blir mer naturlig når man har fått oppleve glede og ros i livet.
Stang forteller at hans mor fikk mye blomster, både på sine premierer og i sin begravelse, men poengterer at de hyggeligste blomstene var de som kom alene. Han sier videre at faren og morens begravelse var ganske forskjellige. Der farens begravelse var en mer anonym familie- og vennebegivenhet, var morens en festforestilling, akkurat slik hun ville ha det. Det ble begravelse i Oslo domkirke, med storskjerm utenfor og direktesending på NRK.
– Mor hadde masse tanker om egen begravelse, og hun bestemte sanger og prest. Jeg var 15 år da jeg første gang fikk lapp om hva som skulle spilles inn og ut av hennes begravelse, sier Stang og ler.
Han sier at han så på morens begravelse som en anerkjennelse av hennes liv og jobben hun hadde gjort, og at det var en siste heder til henne.
– Døden kommer når den kommer, den fortjener ikke at vi sørger lenger enn nødvendig.
Vanskelig å akseptere at de man er glad i ikke lenger vil bli med på middager eller ferier
– Jeg var nært knyttet til far, han var 84 da han døde. For mor var døden et nødvendig punktum, en slutt på å leve så intenst. Hun ble 93 og brukte hvert eneste sekund. Hun var aldri lei av livet, sier Stang.
Han forteller at moren selv valgte å avslutte livet, da hun mot slutten var avhengig av å få blodoverføringer. Hun sa “andre trenger det blodet mer enn meg”.
– Det var riktig og verdig for henne å ta regi selv. Det er en tid for alt og tiden var kommet. Men det er nesten umulig å forstå at de man er glad i ikke lenger kommer på middag eller blir med på ferie.
Stang forteller at de etter morens bortgang var litt i villrede, og at de dro hjem for så å skulle ut igjen å handle mat. Da var det fotografer rundt huset, og han forteller om følelsen av å være “fanget” i eget hjem uten mat.
– Det var en litt rar opplevelse. Ellers har jeg vært vant til oppmerksomheten rundt min mor, men akkurat under hennes bortgang og begravelse var det en litt spesiell blanding av det private og det offentlige.
De hadde en egen minnestund for moren i etterkant av begravelsesseremonien, som var en hyggelig middag med familien.
Tenker “dette skulle far sett” og “dette ville mor likt”
Stang har ingen faste ritualer eller steder for å minnes moren og faren, men tenker på dem begge hver eneste dag. Han forteller at han kan tenke på faren hvis han sitter på en benk og har tid til å roe seg ned.
– Min far var ganske stille, han var en veldig god venn, en blanding av en far og bestefar. Han var en lun og fin person. Det er omvendt med mor, jeg tenker på henne når det er fullt trøkk og stor ståhei. Da tenker jeg at hun gjerne skulle vært her nå. Eller når jeg er på teater, noen ganger tenker jeg at “den rollen kunne mor spilt bedre”, sier Stang og ler.
Han sier at han ofte tenker at “dette skulle far sett” og “dette ville mor likt”.
– Mange glemmer å leve mens man kan, men mine foreldre levde fullt og helt. De brukte de sjansene de fikk.
Tenk med glede på det dere har gjort sammen
– Livet er begrenset, enten vi vil det eller ikke. Døden kommer når den kommer, og den fortjener ikke at vi sørger lenger enn nødvendig, sier Stang.
Han er selv opptatt av å huske på de gode minnene han har med foreldrene. Han forteller om en gang han var på ferie med moren og faren i Jemen. De kom i land og fikk beskjed om at de måtte ta en vaksine på grunn av en sykdom i landet. Han minnes at de satt på et legekontor med rundt 15 andre, der sprøyten ble satt i alle pasientene uten at sprøytespissen ble byttet. Da var moren og faren skeptiske. Stang påpeker at hendelsen på legekontoret i Jemen kanskje ikke er blant de mest idylliske minnene han har, men at det like fullt er noe fint og morsomt å tenke tilbake på.
– Vi var over hele verden sammen. Ikke bruk for mye tid på savn, men tenk heller med glede på det du har gjort sammen med den som nå er borte.
Han forteller videre om et helt spesielt minne da faren ville være med på hytta i Kragerø, selv om han ikke var helt frisk.
– Jeg husker at far stod i sin slåbrok nederst i trappen og innså at han ikke ville klare trappen selv. Jeg tok ham da i armene og bar ham opp. I blikket hans så jeg at han kjente på fornedrelsen, men også den stoltheten av å ha en sønn som kunne bære ham. Det er livet i kortversjon og det var en fin stund, avslutter Stang.
Hvordan minnes de vi har mistet
Akkurat slik som vi alle sørger forskjellig over tapet av de vi er glade i, har vi alle forskjellige måter og ritualer for å minnes de vi har mistet på.
Det er nesten umulig å forstå og akseptere at de man er glad i ikke lenger er her, kommer på middag eller blir med på ferie. Ritualer gir oss noe å holde fast ved når vi sørger og kan ses på som både en markering av vedkommendes liv og en videreføring av minnene gjennom nye øyeblikk som man skaper.
Der noen går på graven for å tenke på de man har mistet og finner trøst i det, føler andre for å besøke et sted som har betydd noe for den avdøde. Vi minnes ofte de som har gått bort mens vi gjør ting som vi pleide å gjøre sammen med dem, eller som de pleide å gjøre.
Noen tenker på de de har mistet hver dag, mens andre husker på dem i spesielle øyeblikk og ved bestemte anledninger. Det er ikke noe fasitsvar for hvordan eller hvor ofte vi skal tenke på de som har gått bort. For å klare og leve videre kan det likevel være hensiktsmessig å tenke med glede på det dere har gjort sammen og prøve å tenke mindre på selve savnet.
Det er også viktig å huske på at vi mennesker er gode på å anerkjenne hverandre når døden kommer, men ikke alltid like flinke til å gjøre dette mens vi er i live. Ta godt vare på de du er glad i og si det til dem. Da har du gjort det du kan den dagen døden kommer. Gi honnør og blomster mens vi lever.
